Slik skaper du positiv innvirkning med ferdighetene dine innen produktledelse

Les transkripsjonen:

Vi prøver ut transkribering av podkastene våre ved hjelp av et dataprogram. Tilgi eventuelle skrivefeil, siden boten ikke er korrekt 100 % av tiden.

Hannah Clark: Det er ingen hemmelighet at nyhetssyklusen på 24 timer lever av deprimerende overskrifter, og derfor befinner vi oss i dag i en sone med bare gode nyheter. Så hvis du for øyeblikket doomscroller på den sosiale plattformen som tidligere var kjent som Twitter, kan du vennligst avslutte appen, trekke pusten og være trygg på at det fortsatt finnes gode mennesker som gjør gode ting i verden – og en av dem er dagens gjest.

Jen Carter er global teknologiansvarlig i Google.org, Googles ideelle arm, som etter min mening ikke får nok oppmerksomhet i pressen. De samarbeider med menneskene som står nærmest de største og mest komplekse globale utfordringene, og bruker ressursene og teknologien sine til å skape positive resultater der de trengs mest. Jeg tror du kommer til å bli like inspirert som jeg er av det organisasjonen har klart å oppnå, men først og fremst håper jeg at du sitter igjen med en ny forståelse for ferdighetene du har som produktleder. Bli med videre for å finne ut hvordan du kan bruke dem til noe godt.

Velkommen tilbake, lyttere, til podkasten Product Manager. Jeg er her sammen med Jen Carter, global teknologiansvarlig i Google.org. Jen, tusen takk for at du tok deg tid til å snakke med oss i dag.

Jen Carter: Tusen takk for at dere inviterte meg, Hannah. Det er flott å være her, og jeg gleder meg til å snakke med deg.

Hannah Clark: Ja. Vi begynner med litt om karrierebakgrunnen din. Fortell meg litt om hvordan du endte opp i Google.org.

Jen Carter: Jeg har vært i Google i omtrent 15 år nå, i en rekke ulike roller. Jeg er utdannet produktleder. Den første halvdelen av tiden min i Google jobbet jeg med tillit og sikkerhet. Det innebar å bruke maskinlæring og annen avansert teknologi for å hjelpe Google med å ligge i forkant av misbruk og levere pålitelige og trygge brukeropplevelser.

Jeg jobbet med alt fra Gmail til YouTube og Google Pay, og alt imellom. Men de siste seks–sju årene har jeg hatt privilegiet av å være global teknologiansvarlig i Google.org, som er Googles filantropiske arm. Jeg leder også all Googles kompetansebaserte og pro bono-frivillighet. I begge rollene handler arbeidet mitt i stor grad om å utnytte kraften i teknologi og ekspertisen til Google-medarbeidere for å fremskynde effekten av ideelle organisasjoner og samfunnsaktører.

Hannah Clark: Det er en utrolig CV, og jeg er sikker på at mange av dem som lytter, synes den er svært imponerende. La oss snakke litt om Google.org. Hvordan oppsto dette initiativet, og hva er oppdraget bak det?

Jen Carter: I grunnleggerbrevet sitt fra 2004 forpliktet Larry og Sergey, Googles grunnleggere, seg faktisk til å gi én prosent av overskuddet. De trakk også uttrykkelig frem at de ville bidra med ressurser og arbeidstid for å gjøre verden til et bedre sted. Det var ganske uvanlig på den tiden, men det har betydd at det å gi tilbake virkelig har vært en sentral del av Googles DNA helt fra starten.

Oppdraget vårt er å bringe det beste fra Google for å bidra til å løse noen av menneskehetens største utfordringer. Det gjør vi på noen ulike måter. For det første ved å dele ut tilskuddsmidler – én prosent av overskuddet går til gode formål. For det andre ved å stille produktene våre til rådighet, gjennom naturalytelser som annonsetilskudd, skykreditter og Google Workspace. Og til slutt ved å bidra med det vi mener er den mest verdifulle ressursen vår, nemlig menneskene våre.

Vi prøver å møte ideelle organisasjoner der de er når det gjelder behovene deres for frivillige. Derfor finnes det mange måter Google-medarbeidere kan bidra på. Det kan være alt fra en enkelt konsultasjon på én time til 20 prosent av arbeidstiden gjennom et kvartal, og helt opp til det mest omfattende tilbudet vårt: Google.org Fellowship. Det gjør det mulig for Google-medarbeidere å gjennomføre seks måneder med heltidsarbeid pro bono for en ideell organisasjon eller samfunnsaktør. Vanligvis samarbeider de om å bygge og lansere et produkt fra grunnen av.

Hannah Clark: Dette er virkelig interessant. Når vi snakker om ideelle organisasjoner, er teknologi vanligvis ikke det første folk tenker på når det gjelder behovene deres. Kan du fortelle meg litt om det?

Jen Carter: Det er et godt spørsmål. Jeg kan begynne med hvordan fellowship-programmet oppsto. Historien starter faktisk med lanseringen av HealthCare.gov i USA. Da nettstedet ble lansert i 2013, krasjet det fordi det ikke klarte å håndtere antallet forespørsler per sekund, selv om belastningen var relativt lav etter Googles standarder. Noen personer fra Google og andre teknologiselskaper tok frivillig fri fra jobb for å hjelpe til med å fikse det. På føderalt nivå førte dette til opprettelsen av US Digital Service, et statlig organ som nå hjelper til med slike digitale tjenesteprosjekter.

For Google.org bidro dette til at vi innså at vi virkelig måtte satse mer på pro bono-arbeid og kompetansebasert frivillighet. Myndighetene hadde penger og hadde ansatt folk. Problemet var at det ikke var de riktige menneskene, for vi hørte stadig fra organisasjonene vi støttet at de ønsket å gjøre mer med teknologi. Det var imidlertid svært vanskelig å finne og beholde programvareutviklere, produktledere, UX-spesialister og alle de andre fagpersonene som selskaper som Google er avhengige av for å bygge gode produkter.

Vi vet at teknologi ikke er svaret på alle problemer, men vi mener at den har et betydelig potensial til å bidra til å løse noen av verdens mest krevende utfordringer. Når vi tenker på hvordan Google på en unik måte kan skape verdi, finnes det ingen mangel på problemer vi kan arbeide med. Vi mener likevel at vi skaper størst verdi når vi fokuserer på å utnytte kraften i teknologi og ekspertisen til Google-medarbeidere for å fremskynde effekten av ideelle organisasjoner.

Hannah Clark: Interessant. Når vi snakker om å utnytte kraften i teknologi, pågår det mange samtaler akkurat nå om de etiske konsekvensene av kunstig intelligens og store språkmodeller. Mange er bekymret for at teknologien kan brukes av feil grunner. Jeg vil gjerne snakke litt om hvordan kunstig intelligens gjør godt i verden, sett gjennom Google.orgs perspektiv.

Jen Carter: Vi vet at kunstig intelligens har et betydelig potensial til å bidra til å løse noen av verdens mest presserende utfordringer. Men som du sier, finnes det også store risikoer, selv når folk har gode intensjoner. Derfor fokuserer vi alltid, og kanskje særlig i arbeidet vårt, på AI-prinsippene våre. De beskriver praksiser for hvordan man utvikler kunstig intelligens på en ansvarlig måte.

Vi mener – og jeg tror Sundar har sagt dette tidligere – at tilnærmingen vår til kunstig intelligens må være både modig og ansvarlig. Vi tror virkelig at den eneste måten å være genuint modig på lang sikt, er å være ansvarlig fra begynnelsen. Men når teknologien brukes riktig, kan den absolutt være en enorm kraft for det gode, og vi har sett et stort potensial for at kunstig intelligens kan bidra til å fremskynde fremgangen mot FNs bærekraftsmål.

Jeg kan dele ett eksempel fra psykisk helse, knyttet til bærekraftsmål 3 om god helse og livskvalitet, samt noen andre mål. Vi begynner alltid med en problemformulering, og selvmord er en av de ledende dødsårsakene blant unge mennesker over hele verden. Unge LHBTQ+-personer i USA har fire ganger større sannsynlighet for å forsøke å ta sitt eget liv enn jevnaldrende, og vi ser lignende konsekvenser andre steder i verden.

Vi samarbeidet derfor med The Trevor Project, en krisetelefon for LHBTQ+-ungdom, om to prosjekter. Det første handlet om prioritering i køen. Noen ganger er alle kriserådgiverne deres opptatt i telefonen, slik at de som ringer inn, må vente litt. Vi samarbeidet med dem og brukte naturlig språkbehandling til å fastslå selvmordsrisikonivået til en LHBTQ+-ungdom basert på svarene deres på et innledende spørsmål om hvordan de hadde det. På den måten kunne The Trevor Project tilpasse tjenestene bedre og prioritere personer med de mest tidssensitive behovene.

Vi samarbeidet også med dem om et annet prosjekt. Det er ikke nødvendig å bekymre seg for ventetid og prioritering i køen hvis man har nok kriserådgivere. Det viste seg imidlertid at en av de største flaskehalsene deres var opplæringen av nye rådgivere. Dette var svært tidkrevende for de ansatte i The Trevor Project.

På den tiden brukte de ansatte, i tillegg til gruppeopplæringen rådgiverne gjennomgikk, omtrent 14 timer alene med hver nye frivillige. De gjennomførte rollespill der en ansatt spilte rollen som en ungdom i krise, slik at den frivillige kunne øve på ferdighetene de hadde lært gjennom resten av opplæringen.

Tanken var i stedet å bruke store språkmodeller. Dette var faktisk noen år før slike modeller virkelig fanget offentlighetens interesse. Vi brukte store språkmodeller til å simulere ungdommens side av denne interaksjonen, og det var fokuset for det andre prosjektet vi gjennomførte sammen med dem.

Det fine med dette var at de frivillige fortsatt kunne få direkte tilbakemeldinger fra The Trevor Project. Samtidig kunne de gjennomføre opplæringen så ofte de ønsket. De kunne gjenta den simulerte opplevelsen så mange ganger de ville for å bygge selvtillit, slik at de var klare til å samhandle med ungdom.

Det ga dem også et bredere spekter av erfaringer. Simulatoren etterlignet ungdommers språk, fikk samtalene til å føles mer ekte og bidro til å forberede dem på den følelsesmessige opplevelsen av å hjelpe en ung person i krise. Jeg tror vi ofte tenker på kunstig intelligens som noe som bare kan hjelpe med automatisering, og i beste fall holde kvaliteten konstant. Dette var imidlertid et godt eksempel på teknologi som ikke bare opprettholdt, men potensielt også forbedret kvaliteten på opplæringen på et par områder. Når det gjelder effekten av det første prosjektet, ble responstiden i køen redusert med 79 prosent.

Når det gjelder det andre prosjektet, har The Trevor Project lært opp over 1 000 kriserådgivere. Jeg tror tallet nå er nærmere 2 000 eller 3 000, noe som er utrolig. Det som også er spennende, er at vi fikk stor interesse fra andre organisasjoner innen psykisk helse da vi lanserte prosjektet. De jobbet enten med andre befolkningsgrupper i USA eller med befolkningsgrupper andre steder i verden. Nå forsøker vi å skalere teknologien slik at den kan brukes av flere grupper. Vi begynner med veteraner i USA, som også er uforholdsmessig sterkt rammet av selvmord, men potensialet for å øke effekten av dette arbeidet er svært lovende.

Hannah Clark: Ja, det er en svært intelligent løsning på et så følsomt problem. Det er likevel ikke slik at kunstig intelligens nødvendigvis er den magiske løsningen på alle problemer. Det finnes åpenbart mange måter teknologi kan bidra til å skape positiv innvirkning på. Kan du fortelle litt om noen av de mindre KI-relaterte teknologiprosjektene du arbeider med?

Jen Carter: Det er et godt spørsmål. Som du kanskje la merke til i det forrige eksempelet mitt, begynner vi nesten alltid med å forsøke å forstå problemformuleringen, i stedet for å starte med en potensiell løsning eller en bestemt teknologi. Kunstig intelligens er ikke alltid nødvendig, og det er ikke alltid det riktige svaret. Vi ser faktisk mange prosjektforslag som planlegger å bruke kunstig intelligens, men når vi vurderer dem, ser det ut til at de kunne hatt stor nytte av mer grunnleggende dataanalyse. Det kunne kanskje løst 80 eller 90 prosent av utfordringen, med en brøkdel av innsatsen.

Mange av disse prosjektene passer derfor ikke nødvendigvis godt for kunstig intelligens. Det er noe av det vi ofte vurderer først, før vi implementerer teknologien. The Trevor Project forsøkte for eksempel å bruke en relativt enkel heuristisk metode for å løse problemet med prioritering i køen. Den fungerte imidlertid ikke, og derfor mente de at kunstig intelligens virkelig var nødvendig for å kunne skalere løsningen. Det var vi enige i.

Det er altså et eksempel på når vi har brukt teknologien. Når det gjelder et annet prosjekt med stor innvirkning som ikke benyttet kunstig intelligens, kan jeg nevne flyktningkrisen. Den internasjonale redningskomiteen kom til oss med utfordringen at sju millioner mennesker var blitt fordrevet og hadde flyktet fra Ukraina som følge av Russlands krig, mens mange andre var fordrevet internt i landet.

Alle hadde desperat behov for informasjon, humanitær hjelp og annen støtte. På verdensbasis er over 100 millioner mennesker fordrevet. Det er det høyeste tallet siden andre verdenskrig. Vi samarbeidet derfor med IRC og en lokal organisasjon på bakken, United for Ukraine, om å lage en applikasjon som gir nøyaktig, tilgjengelig og tidsriktig informasjon. Målet er å hjelpe mennesker med å ta viktige beslutninger om hvor de skal dra, og hva de skal gjøre når de kommer frem.

Løsningen tilbyr artikler, videoer og annet innhold som kan svare på spørsmål folk måtte ha. Det kan for eksempel være om de kan søke om flyktningstatus i et bestemt land. Den hjelper dem også med å komme direkte i kontakt med hjelpen de trenger, for eksempel ved å finne gratis midlertidig bolig.

Når det gjelder effekten av prosjektet, har verktøyet til slutt hjulpet hundretusener av mennesker med å finne kritisk og livreddende informasjon. Det har også koblet over 15 000 enkeltpersoner og familier direkte til midlertidig innkvartering. I tillegg har det gjort det mulig for 6 000 personer å få juridisk støtte pro bono, én til én.

Det som kanskje er enda mer interessant – eller minst like interessant fra et effektperspektiv – er den mulige fremtidige effekten. Når vi arbeider med slike prosjekter, forsøker vi alltid å sørge for at det vi bygger, er fleksibelt og utvidbart nok til å kunne brukes i en fremtidig krise. Vi har derfor samarbeidet med IRC om dette verktøyet.

Det heter Signpost og har eksistert siden 2015. Vi har tatt det i bruk på nytt som svar på hver nye krise. Hver gang vi lanserer en ny instans, gjør vi også forbedringer som kommer alle fremtidige instanser til gode. Denne gangen arbeidet vi for eksempel med å forbedre den underliggende infrastrukturen. Det reduserte til slutt tiden IRC trenger for å svare på en fremtidig krise, med 85 prosent.

Det betyr at responstiden kan gå fra omtrent to uker til bare 48 timer eller mindre. Jeg vil understreke at prosjektet slik jeg har beskrevet det, ikke innebar bruk av kunstig intelligens. Det betyr ikke at kunstig intelligens ikke kan bli en del av løsningen i fremtiden. Den kan kanskje bidra til å tilpasse informasjonen som sendes til flyktninger, eller bruke en stor språkmodell til å svare på spørsmål i naturlig språk om hvordan man søker om flyktningstatus.

Da vi snakket med flyktninger, gjennomførte vi omfattende brukerundersøkelser og brukertesting. Vi fikk høre at de ganske enkelt trengte tilgang til grunnleggende informasjon. Noen brukte kanskje smarttelefoner, mens andre brukte enklere mobiltelefoner. Vi fikk også høre at de ofte trengte denne informasjonen i områder med lav eller ingen nettilkobling.

Derfor fokuserer vi alltid på å forstå problemet, i stedet for å begynne med en generell løsning eller en bestemt teknologi. Plattformen skaper allerede stor verdi fordi den er basert på brukersentrerte designprosesser og beste praksis. Den sørger for at behovene, ønskene og begrensningene til sluttbrukerne av produktet får omfattende oppmerksomhet i hvert trinn av designprosessen.

Hannah Clark: Dette er virkelig imponerende. Når vi snakker om mennesker på flukt, er du også involvert i et prosjekt som skal bidra til at behovet for klimarelaterte tiltak håndteres på riktig måte, stemmer det?

Jen Carter: Ja, vi arbeider med mye forskjellig innen klimaområdet. Det finnes et bredt spekter av utfordringer, men la meg konsentrere meg om ett bestemt område. Mat står for omtrent 25 prosent av de globale utslippene, og forbrukere har svært lite informasjon om miljøpåvirkningen fra produktene de kjøper.

Dette knytter seg igjen til bærekraftsmålene. Ett av dem handler om ansvarlig forbruk og produksjon, og et annet om klimatiltak. Vi samarbeidet med en organisasjon i Paris som heter Open Food Facts. De er matens Wikipedia, men i praksis er de et samarbeidsprosjekt som åpner data om alt vi spiser over hele verden, slik at folk kan ta bedre matvalg.

De hadde allerede et produkt som kunne beregne ernæringspoeng, men de hadde nettopp begynt å forsøke å beregne miljøpåvirkning. De kalte det en økopoengsum. Vi samarbeidet derfor om å skalere arbeidet, blant annet ved å bruke maskinlæring og en ny mobilapp. Når du er i en dagligvarebutikk, kan du skanne en strekkode med Open Food Facts-appen, og deretter skjer én av to ting.

Enten kjenner de allerede til matvaren, og da sender de deg økopoengsummen og all tilhørende informasjon. Hvis strekkoden er ukjent, får du i stedet mulighet til å bli en del av løsningen ved å ta noen bilder og samarbeide med kunstig intelligens for å beregne poengsummen.

Fellowene trente i praksis en maskinlæringsmodell til å beregne økopoengsummen for produkter den ikke hadde sett tidligere, basert på produktnavnet og ingredienslisten. Når det gjelder effekten, har de nå, tror jeg, 2,7 millioner – og jeg er sikker på at tallet er utdatert – men omtrent 2,7 millioner månedlige aktive brukere. Mer generelt hjalp maskinlæring dem med å skalere kraftig. De gikk fra ett land til 50, og nå har over 500 000 produkter over hele verden fått økopoengsummer.

Hannah Clark: Det er utrolig. Det setter virkelig en ny standard. Når jeg hører om alle disse prosjektene, blir det tydelig hvor stort potensial vi har til å skape endring og bruke ferdighetene våre til å gjøre noe godt. Hvilke muligheter har de som lytter, til å bruke sine egne ferdigheter eller engasjere seg?

Jen Carter: Det er et godt spørsmål. På et overordnet nivå håper jeg at det viktigste lytterne tar med seg, er at det finnes utallige muligheter til å gi tilbake, og at hver og en av oss som produktledere eller teknologer kan gjøre en forskjell.

Det finnes altså mange muligheter. Uansett hvilke ferdigheter du har, hva du interesserer deg for eller hvilke tidsbegrensninger du har, finnes det helt sikkert en måte du kan bruke ferdighetene dine positivt på. Noe av det første jeg ville tenkt på, er hvordan du ønsker å engasjere deg.

Noen ser kanskje etter en heltidsrolle innen sosial innvirkning, mens andre ikke er klare for en permanent endring, men kunne tenke seg å ta permisjon fra sin nåværende stilling. Andre igjen ønsker kanskje bare å bidra i et prosjekt tilsvarende 20 prosent av arbeidstiden, eller delta på et enkelt frivillig arrangement.

Det første jeg vil oppfordre folk til å gjøre, er derfor å finne ut hvordan de ønsker å gi tilbake og bruke ferdighetene sine til å gjøre en forskjell. Uansett hvor du befinner deg på denne reisen, og hvordan du ønsker å engasjere deg, finnes det mange organisasjoner som gjør et viktig arbeid. Det finnes også en rekke fantastiske organisasjoner som hjelper med å koble mennesker til dette arbeidet.

Det finnes altså muligheter, uansett hvilke begrensninger du må forholde deg til. Jeg kan nevne noen konkrete eksempler, selv om listen på ingen måte er uttømmende. Jeg vil absolutt oppfordre folk til å gjøre egne undersøkelser, men dette kan være et sted å begynne. Jeg snakker også gjerne med dem som ønsker å lære om andre muligheter.

Når det gjelder heltidsmuligheter, samarbeider vi med en utrolig organisasjon som heter Fast Forward. Det er den første akseleratoren for oppstartsbedrifter som utelukkende fokuserer på teknologibaserte ideelle organisasjoner. De har både en katalog over slike organisasjoner og en stillingsportal. Der finnes det muligheter fra over 600 organisasjoner over hele verden som bruker teknologi til å skape sosial innvirkning.

Hvis du heller vurderer permisjon enn et skifte til en heltidsrolle, er US Digital Service ett eksempel. De bruker en modell med tidsbegrensede engasjementer, der man kan bli med i alt fra, tror jeg, seks måneder til fire år. Det finnes også lignende organisasjoner med et mer globalt nedslagsfelt. Når det gjelder engasjementer på 20 prosent eller enkeltstående arrangementer, er det flere organisasjoner som arbeider med å koble ideelle organisasjoner med frivillige som har relevant kompetanse.

Det kan være alt fra et prosjekt tilsvarende 20 prosent av arbeidstiden over noen måneder til et enkeltstående engasjement, som en designsprint eller en hackathon. Som et eksempel utenfor USA har vi støttet en organisasjon som heter Tech to the Rescue. De holder til i Polen, men har et europeisk og stadig mer globalt nedslagsfelt.

De legger ut prosjekter og behov fra ideelle organisasjoner, og folk kan melde seg som frivillige. For å nevne noen andre fantastiske aktører på dette området finnes det organisasjoner som Catchafire, VolunteerMatch, Taproot og mange flere, som hjelper med å koble frivillige til kompetansebaserte muligheter.

Dette er bare et lite utvalg av organisasjonene du kan se nærmere på. Det viktigste er først og fremst å minne om potensialet hver og en av oss har som teknologer til å gjøre en forskjell. Uansett interesser, ferdigheter eller tidsbegrensninger finnes det virkelig en mulighet til å bruke ferdighetene dine til noe godt.

Hannah Clark: Det var en utmerket oppsummering. Hvis folk ønsker å fortsette samtalen med deg om muligheter for å engasjere seg, eller følge arbeidet ditt på noen måte, hvor kan de finne deg på nettet?

Jen Carter: Absolutt. Hvis du er interessert i å følge arbeidet til Google.org mer generelt, kan du besøke nettstedet vårt på google.org eller følge oss på Twitter på @Googleorg. Jeg snakker også gjerne mer med deg hvis du vil lære om ideelle organisasjoner som gjør et viktig arbeid og kan ha nytte av ekspertisen din, hvis du vil starte et teknologiprosjekt for gode formål i virksomheten din, eller hvis du ønsker å dele beste praksis for offentlig-private samarbeid.

Du kan kontakte meg på Twitter på @jennifer_hope, eller på LinkedIn under Jennifer Hope Carter.

Hannah Clark: Fantastisk. Tusen takk for tiden din, Jen. Dette har vært en virkelig ekstraordinær samtale, og det har vært oppløftende å høre om alt det gode som skjer i verden. Tusen takk.

Jen Carter: Tusen takk, Hannah. Det var veldig hyggelig å snakke med deg.

Hannah Clark: Takk for at du lyttet. Hvis du vil ha flere gode innsikter, veiledninger og verktøyanmeldelser, kan du abonnere på nyhetsbrevet vårt på theproductmanager.com/subscribe. Du kan høre flere samtaler som denne ved å abonnere på CPO-klubben, uansett hvor du får podkastene dine.